Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hva har egentlig noen verdi?

Noen ganger lurer jeg på hvordan det er mulig å ha så diametralt motsatte oppfatninger av norsk landbruk og landbrukspolitikken.

NÅR JEG JEVNLIG leser kommentarene til Finansavisens Trygve Hegnar og Nettavisens Gunnar Stavrum om norsk landbruk generelt, og bøndene spesielt, får jeg en mistanke om at de to neppe har besøkt et fjøs eller snakket med noen aktive bønder. Stavrum har sikkert vært innom noen gårdsbruk i forbindelse med elgjakta, men har han forstått hva som er hverdagen til en typisk bonde i Norge i dag?

STAVRUM BESKREV FØR SOMMEREN statens tilbud til bøndene som «helt vanvittig», og la til: «En interessegruppe har ranet statskassa». Han har tidligere skrevet at «bøndene sitter på den gyldne gren».

SOM JOURNALIST i Norsk Landbruk har jeg besøkt ganske mange gårdsbruk. Selv om mange av bøndene jeg har intervjuet, har sagt at de trives som bønder, har jeg ennå ikke møtt noen bønder som har omtalt drifta og økonomien sin, slik at jeg har tenkt at de «sitter på den gyldne gren». Langt de fleste bøndene jeg har møtt, har en arbeidsdag som er mye lengre enn vanlige lønnsmottakere. Og timelønnen de sitter igjen med når alle kostnadene til drifta er betalt, er som regel mye, mye lavere enn hva de hadde fått hvis de tok seg en fast jobb i en bedrift eller kommune. Ganske ofte viser det seg også at de knapt tar seg tid til å dra på ferie med familien.

NÅR JEG KJØRER oppover Gudbrandsdalen, tar av mot Vågå og Lom, og kjører over fjellet mot Vestlandet, og ser velstelte gårder med grønne enger klore seg fast oppe i fjellsidene, tenker jeg at det er godt at det er lys i husene, og at vi har levende bygder. Og ikke minst at vi har bønder som produserer mat. Jeg tenker også på dem som en gang ryddet og dyrket opp disse jordlappene. Det er ikke så mange generasjoner siden dette arbeidet ble gjort med håndmakt og hest.

Annonse

JEG UNDRES PÅ hva Gunnar Stavrum og Trygve Hegnar tenker når de kjører den samme ruta, og de vender blikket opp mot fjellsidene. Kanskje de sier til kona eller barna sine: «Forbannede bønder. Og dette skal vi betale for. Men traktor skal de ha ...» Eller: «Se på det flotte tunet der, kanskje vi skulle kjøpe det og ha det som hytte.»

JEG LURER OGSÅ PÅ om de to herrer synes det har noen verdi at det bor folk rundt om i bygdene, og at det produseres mat her i landet. Hvis det bare er det som kan måles i kroner og øre som har noen verdi, bør man velge det som gir størst fortjeneste.

HADDE BØNDENE fulgt denne logikken, hadde nok de fleste lagt ned drifta tvert og tatt seg en fast jobb med ordnede arbeidsforhold, sikker lønn, fri i helgene og fire ukers ferie. Heldigvis mener mange nok bønder at det er en viktig og meningsfylt jobb å produsere mat. Mange føler også en forpliktelse for at det fortsatt skal være drift på gården, som deres foreldre, besteforeldre og oldeforeldre har bygget opp. Men skal dette overhodet være mulig, er det i et land som Norge helt nødvendig med statlige overføringer.

DA DEN TIDLIGERE generalsekretæren i Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Anders Nordstad, skrev i sin blogg at det var en gåte for ham hvorfor Gunnar Stavrum var så sint på bøndene, fikk han svar på tiltale fra Stavrum: «Dette er heldigvis ikke riktig. Jeg liker bønder, har mange venner som er bønder, men jeg misliker myter om landbrukspolitikken: Bønder tjener dårlig, til tross for over 20 milliarder kroner i årlige subsidier – og verdens dyreste mat. If you love somebody – set them free. Frigjør bøndene fra et gjennomregulert jordbruk!»

DET FINNES KANSKJE noen storbønder på flatbygdene på Østlandet og på Jæren, som vil nikke anerkjennende til Stavrums uttalelse. Jeg er likevel ganske sikker på at dette ikke er resepten på å opprettholde et levende landbruk i hele vårt langstrakte land.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Den originale vegankaka