Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Ikke glem bondevelferden

Det er mye snakk om dyrevelferd, men det viktigste for at dyra skal ha det bra, er at bonden har det bra.

Illustrasjonsfoto: Kristin Bergo
Illustrasjonsfoto: Kristin Bergo

ETTER OVER ETT ÅR på hjemmekontor kjenner jeg på hvordan det tærer på å stå i en jobb uten daglig kontakt med kollegaer. Når lunsjpausene, skravlinga ved kaffeautomaten og de hyppige faglige diskusjonene utgår, har arbeidslivet plutselig blitt noe helt annet enn det var før pandemien. Tiden på hjemmekontor har fått meg til å reflektere over hvor tøft det må være for de mange gårdbrukere som er aleine på jobben hver eneste dag.

DA EN MELKEBONDE tidligere i sommer sto fram i NRK, og fortalte om hvordan det gikk til at han hadde neglisjert dyra som sto i et av hans to fjøs, var det en ting jeg la spesielt merke til. Utenom en liten periode han hadde fått tilskudd til å lønne en avløser, hadde han vært det eneste mennesket som var inne i fjøset i en periode på mange måneder. Det var absolutt ingen til stede som kunne ha klart å fange opp at han var blitt så syk at han ikke lenger klarte å stelle i fjøset, og heller ikke klarte å be om hjelp.

SAMTIDIG KUNNE NATIONEN nylig melde at mange bønder kvier seg for å ta seg fri i helger og ferier. Det handler om økonomi, ansvar og usikkerhet ved å overlate gård og dyr til avløser over lengre tid.

Annonse

NÅR JEG SOM JOURNALIST får en mail eller en telefon mens jeg er på ferie, kan jeg enkelt og greit la være å svare. Det er ingen som sulter, og det er i hvert fall ingen som dør, om jeg kobler meg helt av fra jobb i tre uker. Som bonde med ansvar for dyr og gård er det ikke like enkelt. Det er ikke bare å la anropet gå til telefonsvareren, fordi du er på ferie når avløseren ringer på grunn av at melkeroboten har stoppa, strømmen har gått eller dyra har brutt seg ut fra beitet. Det er dessuten heller ingen selvfølge at det faktisk finnes dyktige, kompetente folk som har anledning til å ta på seg jobben.

IFØLGE RURALIS er bønder den yrkesgruppa som har dårligst psykisk helse, og de siste åra har denne utviklinga forverret seg. Med dårlig økonomi, lite fritid og stor arbeidsbyrde er det ikke rart det kan gå på stumpene løs for mange i landbruket. Det kan dessuten være tungt å stå mye aleine med arbeidsoppgavene og ansvaret som følger med drifta. Vi er sosiale vesener, som trenger andre mennesker rundt oss, som passer litt på oss og ser jobben vi gjør.

SELV OM DET FREMDELES er gemt å bo på landet, som min kollega Marit ytret så fint i forrige nummer, er det lov å kjenne på at det også kan være tøft og vanskelig, og det er veldig lov å be om hjelp når det røyner på. Men da er vi også helt avhengige av at det er noen som faktisk kan hjelpe til. Det trengs bedre mekanismer for å fange opp at det står dårlig til, og det trengs bedre økonomi, så det faktisk er mulig å få den hjelpa som trengs, helst før det blir for tøft. I velferdsstaten Norge må det virkelig gå an å ta seg litt velfortjent fri, uten at det skal gjøre altfor store innhogg i inntekta.

HELT PÅ TAMPEN kan jeg imidlertid informere om at jeg i fjor leste om en studie som hadde funnet ut at bønder var den yrkesgruppa som var mest fornøyd med sexlivet (journalister kom for øvrig dårligst ut). Så om den psykiske helsa er på bunn og arbeidsbelastninga er på topp, så er i hvert fall det en gladnyhet å ta med seg.

LYKKE TIL med høstinga (og høyhoppinga), og husk å ta en visitt innom en nabo og hør hvordan det står til.

Neste artikkel

Kunnskapen om dyra