Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Industrilandbruket i Norge

FABRIKK: En potetopptaker er en fabrikk på hjul drevet av en forbrenningsmotor.
FABRIKK: En potetopptaker er en fabrikk på hjul drevet av en forbrenningsmotor.

I NATIONEN i august svarte Gunhild Stordalen «ja» på et spørsmål om norsk landbruk har blitt for industrialisert. Akkurat hvilke kriterier hun legger til grunn for å mene det, går ikke fram av saken, og det gjør det gjerne aldri når folk kritiserer landbruket for å være for industrialisert.

NÅR GÅR LANDBRUK fra å være bare landbruk, til industrilandbruk? Og når blir det igjen for industrialisert? Er det mellom 20 og 30 kyr? Mellom 300 og 301 slaktekyllinger? Er 50 purker passende for Stordalen, mens 60 purker er industri?

FOR JEG LURER VIRKELIG. Når er det bare landbruk, og når blir det industrilandbruk?

PERSONLIG MENER JEG at vi har et industrilandbruk i industrilandet Norge, da det har alle kjennetegn på industri. Melkeroboten er en industrirobot, som tilfeldigvis står i et fjøs. I stedet for at robotarmene monterer dører på en bil, eller lakkerer en campingvogn på et samlebånd i en fabrikk, står robotarmene i et fjøs og monterer melkeorganet på ei ku. Fôringsanlegget i et grisehus benytter seg av pumper, ventiler, rør og digitale styringssystemer, som du kan finne igjen i næringsmiddelindustrien eller i kjemisk prosessindustri.

Å ORGANISERE GRISEHUSET med puljedrift og dele opp produksjonen mellom smågriser og slaktegriser, er noe Henry Ford ville ha nikket anerkjennende til. Da får du repeterbare og spesialiserte arbeidsoppgaver, som du kan bli skikkelig god på.

INDUSTRIEN BENYTTER seg også av forskerne som omsetter vitenskapelige gjennombrudd til praktiske tiltak, for å forbedre produksjonen. Men grunnforskning og forskere er ekstremt kostbart, med mindre en har en stor produksjon å fordele kostnadene på. Det ville ha vært mulig for en enkelt bonde å ansette en forsker for å jobbe med genomisk seleksjon, men det ville ha vært ganske begrenset hva den ene forskeren fikk til. Men flere titalls forskere som jobber med en rekke ulike aspekter av genomisk seleksjon for flere tusen svinebønder, gjør at hele investeringa kan spares inn igjen i reduserte kostnader.

Annonse

Å TA DYR INN i klimaregulerte, desinfiserte fjøs for å beskytte dem mot miljøfaktorer som vær, vind og patogener, er akkurat det samme som har skjedd med all annen masseproduksjon av varer. Det sikrer uniforme forhold for produksjonen, likt utfall hver gang og prosesser som lar seg gjenta.

EN POTETOPPTAKER er ikke noe annet enn en fabrikk på hjul, med belter, reimer, drivhjul og sensorer, som skiller jord og stein fra potet. I likhet med industrien (og alle andre deler av samfunnet) benytter også landbruket seg av stordriftsfordeler som fordeler faste kostnader på et større antall produserte enheter.

OG BAK ALT DETTE lurer industriens ultimate nøkkel til den radikale økninga i produksjon som vi har sett de siste 200 årene – energi. Eller egentlig maskiner som omsetter energi til effekt. En voksen mann kan levere en effekt på 75 watt gjennom en arbeidsdag. En hest 750 watt. Men en traktor kan levere 75 000 watt eller mye mer.

DETTE GJØR at hvert enkelt sett med hender i landbruket, kontrollerer flere tusen ganger større effekt enn de gjorde for 200 år siden, og dermed får gjort enormt mye mer arbeid.

DET ER IKKE BARE i åkeren tilgang på regulerbar effekt har gjort sitt inntog. Elektromotorer i alle størrelser er helt avgjørende for at det er mulig å ha hundrevis og tusenvis av levende vesener inne i fjøs året rundt. Fôr må skrus inn, gjødsel må pumpes ut. CO2 fra åndedrett må ventileres ut, og frisk luft må inn. Kunstig lys og oppvarming gjør oss uavhengige av årstidene.

KLART VI HAR et industrialisert landbruk i Norge. Vi er et industriland. Vi må bare slutte å la borgerskapet og grønne aktivister fylle begrepet med alt de føler er galt med hvordan mat produseres i dag.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Reime Agri konkurs