Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kjøttparadokset

Norske svineprodusenter tok vanlige folk med i grisebingen gjennom emneknaggen #bondeTV. Det trenger vi mer av.

Foto: Liv Jorunn D. Sagmo
Foto: Liv Jorunn D. Sagmo

– Hvor har grisungene blitt av? Ei lita jente kommer løpende, etter å ha oppdaget at purka på besøksgården ligger aleine i bingen. Selvfølgelig forteller jeg sannheten om at grisene har blitt til mat. I god tro ser jeg for meg en gyllen mulighet til at jenta kan lære om hvordan ribba havner på julebordet og skinka på brødskiva. Så feil kan man altså ta.

I bakgrunnen står det nemlig ei mor, som sjokkert bryter inn i samtalen, mens hun forsøker å dekke for ørene til dattera.

Gjennom mine nesten ti år som avløser på besøksgård, har jeg mange ganger opplevd at folk blir forferdet når de får høre om det som er helt dagligdags på en gård. De synes synd på kyrne om de står inne, og det er også synd på dem om de går ute. Og nevnes det at en kalv skal skilles fra mor, eller at purka skal slaktes, blir det ramaskrik både i fjøsgangen og på Facebook.

Annonse

Etter litt graving viste det seg at mammaen som ikke ville at datteren skulle høre om de slaktede grisungene, ikke hadde noen betenkeligheter med å spise verken ribbe eller bacon. Det var bare tanken på at grisungene hadde blitt slaktet, som var så ille. Samme problem støtte NRK på da de, gjennom programmet Folkeopplysningen, inviterte norske kjendiser på middag. Kjendisene måtte slakte lammet som skulle spises, og etter innspillinga angret de på at de hadde deltatt på slaktinga. Men ikke at de hadde spist lammet.

Dette paradokset mellom handling og mening er vanskelig å forstå. Mange har fått et veldig fjernt forhold til dyrehold og matproduksjon. Maten skal veldig gjerne smake kjøtt, men helst ikke ha blitt slaktet. Og om dyr skal spises, så skal de helst ha levd et eventyrliv på eviggrønne enger. Samtidig stilles det krav til at maten skal være billig. Er den ikke det, reiser folk enkelt og greit til Sverige og kjøper billigere mat der.

Det virker som avstanden mellom konsument og landbruk blir større og større, og at mange mangler grunnleggende kunnskap om hva som skal til for å produsere god, trygg og rimelig mat.

Det er også flere og flere som velger å la være å spise kjøtt og animalske produkter. Det er kanskje ikke så rart når kjøtt framstilles som både klimafiendtlig og kreftfremkallende. I tillegg pepres vi med propaganda fra såkalte dyrevernere, som lenker seg til slakteriporter og saboterer offentlig svineslakt på julemarkeder. Helt uten gangsyn har de bestemt at all produksjon på husdyr, er utenfor det de definerer som dyrevelferd. Hvis man velger å tro at all kjøttproduksjon er slik dyrevernsaktivistene framstiller det, er det kanskje ikke så rart at mange ikke orker å forholde seg til at den deilige biffen, faktisk stammer fra ei ku.

Jeg har tro på at åpenhet og kunnskapsformidling er nøkkelord, for å motvirke distanseringa mellom landbruk og forbruker. Næringa må tørre å vise fram hvordan produksjonen foregår, slik at konsumentene får se at det ikke er så ille som en del skal ha det til. Vi trenger flere kampanjer som tar vanlige folk inn i fjøset, slik Bondelaget gjorde da de viste #bondeTV. Kanskje jeg da slipper å bli møtt med sjokk og vantro, neste gang jeg forklarer ei lita jente at smågrisene har blitt til mat.

Neste artikkel

Dårligere lønnsomhet med mindre kraftfôr