Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Lav lønn, høy motivasjon

Ingen bygger seg et hus i Norge ved å plukke jordbær.

Hvorfor må vi fly jordbærplukkere fra en halv verden unna, og hvorfor jobber ikke flere nordmenn i jordbæråkeren?
Hvorfor må vi fly jordbærplukkere fra en halv verden unna, og hvorfor jobber ikke flere nordmenn i jordbæråkeren?

Hvorfor jobber det ikke flere nordmenn i jordbæråkeren, hvorfor må vi importere plukkere fra en halv verden unna og hvorfor tjener ikke jordbærplukkere bedre? Tre spørsmål som har versert i media i sommer, og som ikke hovedstadsmediene helt har klart å svare på.

Å jobbe som jordbærplukker, er knallhardt, fysisk arbeid, der du enten er for varm, for kald eller for bøyd i ryggen. Gjerne en kombinasjon av alle tre. Dette er arbeid som krever en viss motivasjon for å ta. Motivasjon i jobbsammenheng kommer ofte som følge av lønn. Visst finnes det eksempler på folk som liker jobben sin så godt, at de kan jobbe omtrent gratis, men det er liksom ikke normen. Minstelønna for ufaglært sesongarbeid i jordbæråkeren, er 123 kroner timen. Dette er lavere timebetaling enn praktisk talt all annen jobb i Norge. Noe som kanskje ikke er så rart, all den tid det er snakk «ufaglært» og «sesongarbeid». Hva skulle ellers utløse minstelønn?

Men hvorfor lar vietnamesiske, filippinske, thailandske og polske jordbærplukkere seg motivere av 123 kroner, og ikke nordmenn, dansker eller svensker for den del? Fordi 123 kroner ikke er 123 kroner overalt. I Polen er minstelønna rundt 40 kroner. På Filippinene og i Thailand er minstelønna på 12 kroner. I Vietnam er den sju kroner. Dette tilsvarer årslønner fra 15 000 kroner i Vietnam til 80 000 kroner i Polen.

Annonse

Hvis du på halvannen måned i en norsk jordbæråker klarer å tjene fra to ganger ei vietnamesisk årslønn, til ei halv polsk årslønn, hva tror du det gjør med motivasjonen? Hvis jeg tjente 750 000 kroner på å plukke jordbær i USA en sommer, veit jeg hvor neste års sommerferie ville bli lagt.

Men ikke bare gjør det noe med motivasjonen. Det gjør også noe med hvilke folk du får tilgang til. Det er ikke døgeniktene og slabbedaskene som kommer hit fra Vietnam eller Polen, og plukker jordbær år etter år. Det er de mest motiverte, de mest arbeidsvillige og de mest framoverlente. Det samme så vi da de første østeuropeerne kom hit for 20 år siden. De tok alle de knallharde, fysiske jobbene nordmenn ikke ville ha, og sendte nok penger hjem til å bygge hus til familien sin. Dette gjør en hel verden i forskjell for motivasjonen. For dette var ikke jobber nordmenn kunne bygge seg hus for.

Men hvorfor kan ikke jordbærplukkere lønnes bedre, slik at også nordmenn lar seg motivere til å plukke jordbær? Hvor mye opp må vi da i lønn? Hvis vi går ut ifra at polske minimumslønninger er på en tredjedel av de norske, må vi da opp i minst tregangen, til 370 kroner i timen, for å få like motiverte norske plukkere.

Plukkekostnadene utgjør allerede i dag halvparten av kostnadene ved å produsere jordbær på friland. Med 3 x dagens lønninger hadde det ikke vært den toll­muren i verden, som hadde stoppa import fra hvilket som helst europeisk land.

Plukking av jordbær er på et vis en type arbeidsintensiv, manuell jobb, som vi har eksportert til land med lavere lønns- kostnader, som eksempelvis sying av klær. Men der produsenter av klær bare pakket sammen fabrikken og flytta til land der de jobber for sju kroner timen, ligger jordbæråkeren der den ligger, her hjemme i høykostlandet Norge. Personlig nærer jeg ingen romantisk idé om livet i jordbær­åkeren, og håper plukkinga blir robotisert og mekanisert raskere enn vi kan si minstelønn. Men for enkelte, i denne sammensatte verden vi lever i, er norske minimumslønninger og denne knallharde jobben, veien til et hus, et hjem og en vei ut av fattigdom.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Lav lønn, høy motivasjon