Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Mer bruk av utmarka, takk!

Forhandlingsutvalgets prioritering av økte tilskudd til utmarksbeiting, er et viktig steg i riktig retning. Nå håper jeg at staten har fulgt opp.

Foto: Marit Glærum
Foto: Marit Glærum

NÅR DENNE TEKSTEN skrives, er det vår, det er usikre tider, og vi er midt i et jordbruksoppgjør som trolig har fått Hegnar til å sette kaffen i vrangstrupen gjentatte ganger. Landbrukets forhandlingsutvalg har bedt om 11,5 milliarder kroner i kostnadskompensasjon og for å tette inntektsgapet, og så langt har staten svart med et tilbud på 10,15 milliarder. Eller var det 8,9? Samtidig har en rekke storfebønder varslet avvikling i forkant av forhandlingene. De er lei. Ferdig. Vil ikke engang vente på resultatet av oppgjøret.

DEN FØRSTE JUBELEN etter tilbudet har stilnet, og når støvet har fått lagt seg, er det en del som opplever at tilbudet fra staten ikke er så godt som man først trodde. For eksempel har jordbrukets forhandlingsutvalg bedt om en dobling av satsene for dyr som går på utmarksbeite, mens staten i første omgang bare ønsker å øke tilskuddene med en bitteliten brøkdel. Forslaget om tilskudd til ku og kalv på beite har enn så lenge ikke blitt nevnt med et ord.

I FJOR HØST intervjuet jeg NIBIOs Yngve Rekdal, som er beitegransker og ekspert på beiteressurser i utmarka. Han kunne fortelle at det trolig er potensial for å doble eller tredoble verdiene vi høster i utmarka, ved hjelp av beitedyr. Bare omtrent 35 prosent av tilgjengelig utmark i landet blir utnyttet som beiteressurs i dag.

SAMTIDIG IMPORTERER vi rundt 20 prosent av alt storfekjøttet vi spiser. Bare en liten andel av dette kommer fra såkalte MUL-land, som vi gir fri markedsadgang for å fremme økonomisk utvikling gjennom økt handel, mens det aller meste kommer fra Tyskland og Danmark. Det klinger ikke spesielt godt i mine ører, i hvert fall.

MED ET LAND som gror igjen, underdekning av storfekjøtt og målsetting om økt selvforsyning, burde det åpenbart være en god løsning å satse mer på storfe i utmarka. Det er bruk av lokale, ekstensive, ellers utilgjengelige ressurser, det er bevaring av biologisk mangfold og kulturlandskap, og det bidrar til albedoeffekt og karbonlagring.

I SKRIVENDE STUND kan det heldigvis virke som staten har sett behovet for et økonomisk løft for de næringene som tar i bruk utmarka. Etter åpningstilbudet kan det, ifølge Nationen, ligge an til en inntektsvekst på rundt 100 000 kroner per årsverk for sauebønder med 170 vinterfôra dyr og for ammekubønder med over 30 årskyr. Det er virkelig på plass med et solid løft for disse næringene, og spesielt til ammekua, som til tross for massiv underdekning av storfekjøtt i markedet, har vært blant de dårligst betalte produksjonene i lang tid. Likevel er det synd å se at oppfordringa om solide insentiver til utmarksbeiting, så langt ikke har blitt møtt. Under 30 prosent av norske storfe går på utmarksbeite i dag, og bedre støtteordninger kan trolig være en viktig faktor for å få flere til å ta i bruk de ressursene de har tilgjengelige i utmarka.

NÅR DENNE TEKSTEN kommer på trykk, er forhandlingene over, og vi har forhåpentligvis kommet i land med en avtale som alle parter kan være fornøyde med. Da håper jeg vi opplever at verdien i norske utmarksarealer har blitt tatt på alvor, og at det er en vilje til å legge til rette for å ta i bruk en større andel av de beiteressursene vi har her i landet

Neste artikkel

Klipper slaktelamma for bedre tilvekst