Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Når det utenkelige likevel skjer

Det eneste vi kan si ganske sikkert om fremtiden, er at den vil se annerledes ut enn hvordan vi forestiller oss den i dag.

Hvis noen ved juletider hadde spådd at de fleste land i verden ville bli stengt ned iløpet av mars, og at mange land ville innføre portforbud eller strenge restriksjoner på hvordan folk kunne bevege seg, hadde jeg tenkt at vedkommende var en skikkelig dommedagsprofet.

Hadde personen også sagt at alle landets barnehager, skoler og universiteter ville bli stengt. Og at myndighetene kom til å legge ned forbud mot å dra på hytta i påsken, og at en del kommuner i Nord-Norge også ila “søringer” 14 dagers karantene hvis de passerte kommunegrensa, ville jeg avskrevet personen som paranoid.

Men i dag vet alle at dette faktisk er situasjonen, og at en pandemi til og med i 2020 kan lamme en hel verden.

Plutselig er flere yrkesgrupper med lav lønn og lav status definerte som samfunnskritiske. Hvem hadde trodd at statsministeren skulle gå ut og takke renholderne, søppeltømmerne og de ansatte på Kiwi for innsatsen, i tillegg til alle helsearbeiderne.

Dessverre må det ofte skje en alvorlig ulykke eller hendelse, før vi endrer innarbeidet praksis. Dette gjelder både i det små - i den enkelte familie og virksomhet - og i det store - i kommunene og i staten.

Det er liten tvil om at enkelte forestillinger og “sannheter” har fått seg et skudd for baugen i løpet av koronakrisen. En av disse er den om at lageret til en bedrift til enhver tid bør være ute på veien, og at bedriftene bør ha minst mulig fysisk lager. En annen forestilling er at Norge er et så rikt land at vi alltid kan kjøpe det vi har bruk for.

Når stortinget og regjeringen etterhvert skal evaluere hvordan Norge håndterte krisen og hvordan vi bør forberede oss til kriser i fremtiden, må både beredskapslagre og selvforsyning diskuteres.

Og da blir landbruket helt sentralt.

Annonse

Koronakrisen har blant annet vist at når land er redd for å ikke ha nok smittevernutstyr selv, så forbyr de eksport av dette. Og når land stenges ned, så stopper også produksjonen opp. Dessverre har krisen også vist at Donald Trump sitt slagord “America First” ikke bare gjelder for USA. I en krisesituasjon gjelder åpenbart dette mottoet for mange av verdens ledere. Og da hjelper det lite å ha mye penger på bok, slik Norge har.

Halvparten av den maten nordmenn spiser i 2020 er importert. Korrigerer man for importert fôr til oppdrettsfisk og husdyr, er selvforsyningen ned mot 40 prosent.

Den lave selvforsyningsgraden bør bekymre Ola Nordmann. For dagens globale krise er neppe den siste.

Denne gangen er det en pandemi som rammer kloden. I morgen kan det være enorme gresshoppesvermer i regioner som står for en stor del av verdens kornproduksjon. Eller meget smittsomme sykdommer på planter og dyr. Eller tørke eller masse nedbør som følge av klimaendringene. Eller krig.

Med fare for å høre ut som nettopp en dommedagsprofet, mener jeg det vil være direkte uansvarlig å ikke planlegge for at slike globale kriser vil komme, og at disse kan ramme Norge direkte eller indirekte ved at vi ikke får kjøpt de varene vi har behov for.

Landbruket må vise hvordan bøndene kan øke produksjonen, og hvilke forutsetninger som må være til stede hvis selvforsyningsgraden skal kunne økes vesentlig.

Er du husdyrprodusent bør du tenke igjennom om du har noen alternativer til kraftfõr hvis tilgangen til importerte proteiner skulle stoppe opp.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Vil ha hjelp av permitterte i matproduksjonen