Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Ressurskrevende tankefeil

Saktevoksende og kraftfôrkrevende

Ross 308 spiser rundt 0,5 kilo mindre fôr for å nå slaktevekta enn hva Hubbard-kyllingen gjør.
Ross 308 spiser rundt 0,5 kilo mindre fôr for å nå slaktevekta enn hva Hubbard-kyllingen gjør.

I oktober avdekket Nationen at en rapport om høyere dyrevelferd i produksjon av saktevoksende Hubbard-kyllinger, var skrevet av en inspektør i Mattilsynet, hvis ektemann levde av å produsere nettopp denne kyllingrasen. Avsløringa førte til at Mattilsynet trakk rapporten, og uttalte følgende til Norsk Kylling, klekkeriet som produserer Hubbard-kyllingen, og som selger kyllingen under merkenavnet Solvinge: «Vi kan ikke se at det er faglig eller viten­skapelig grunnlag for å si at byttet av hybrid, er årsaken til forbedret dyrevelferd hos produsentene som leverer til deres slakteri.» Mattilsynet ba samtidig om at rapporten ikke skulle brukes i markeds­føring av kyllingen.

Saken er en salig blanding av vertikalt integrerte dagligvarekjeder, dyrevernorganisasjoner, kommersialisering av dyrevelferd og et statlig forvaltningsorgan der ansatte mangler gangsyn. Jeg tror i grunnen ikke at fraværet av denne rapporten fra Mattilsynet vil komme til å gjøre noe fra eller til på Hubbard-salget. Veldig mange forbrukere tror uansett at hvis et dyr vokser sakte, gir det automatisk høyere dyrevelferd.

Hvis en får dårligere produksjonsresultater, kommer det normalt sett av sykdom, feil på fôret eller andre miljøfaktorer, som hindrer dyret i å nå sitt genetiske potensial. Om vi tok en gris, en kylling eller ei ku fra 1935, og satte de inn i et moderne produksjonssystem, med langt færre begrensende miljøfaktorer, ville ytelse og produksjon ha gått opp. Vi har systematisk og over lang tid luka bort feil i fôring, dårlig innredning og sykdommer, som før hindret dyrene i å vokse så raskt eller melke så mye som de hadde muligheten til.

Annonse

I tillegg kommer selvsagt genetiske forbedringer gjennom selektiv avl. En feil som ofte blir gjentatt, er at kylling bare har vært avlet for rask vekst. Men det stemmer ikke. Den hurtigvoksende kyllingrasen Cobb, selekteres på over 50 forskjellige egenskaper, der en rekke målepunkter på helse er medregnet.

Samlet sett har det gitt oss friske dyr, som vokser raskt og spiser lite fôr for å nå slaktevekta. Og deri ligger det en stor ressursbesparelse. Hvis kyllingen når slaktemoden alder på 33 dager kontra 45 dager, er det 13 dager spart vedlikeholdsfôring. Fôring som går opp i røyk. Kanskje høres det ikke ut som en krise hvis fôrforbruket øker fra 2,2 kilo på en hurtigvoksende rase, til 2,7 kilo på en sakte­voksende kylling. Problemet er bare at vi mennesker globalt sett spiser vanvittige mengder kyllingkjøtt.

I Norge produseres det i overkant av 60 millioner kyllinger, og om hver av dem skal spise 0,5 kilo mer fôr, blir det 32 000 tonn fôr per år, eller avlinga fra omtrent 80 000 dekar dyrka mark. I USA skal dagligvarekjeden Whole Foods bytte til en saktevoksende rase innen 2024. Der fôrer de kyllingen til å bli noe større, og differ­ansen i fôrforbruk beregnes til å være 0,8 kilo per kylling. Totalt produserer amerikanerne 9,2 milliarder slaktekyllinger i året. Det gir en differanse på 7,3 millioner tonn kraftfôr, eller avlinga fra 12 millioner dekar dyrka mark.

Dette problemet kunne ha vært mindre om Remas kyllingpriser gjenspeilet økt ressursforbruk, slik at forbrukerne hadde råd til å kjøpe mindre kylling. Men nei, dette økte ressursforbruket er kun en salderingspost på Remas markedsføringsbudsjett. Vi sitter altså igjen med kyllingfileter der det er usikkert hvorvidt dyrevelferden er bedre, men der vi vet med absolutt sikkerhet, at ressursforbruket er større.

Så når Rema påstår at deres kylling «vokser saktere, har naturlige proporsjoner, er aktiv og nysgjerrig», kunne Nortura ha skrevet: «Vokser raskere, er like frisk, spiser mindre fôr og sparer regnskogen.»

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Her hviler kyllingene i vinduskarmen