Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Skal vi la oss lede av Gunhild Stordalen?

Definisjonsmakt er viktig. Vi må sette ord på landbruket vi trenger og vil ha, og ikke overlate det til hvem som helst.

HØYRE OG ARBEIDERPARTIET slåss nå om det skal hete friskoler eller privatskoler i loven. Innholdet i skolene skal ikke endres, men måten vi snakker om skolene på, kan utgjøre en stor forskjell. Den politiske høyresida var tidlig ute og ga innhold til begrepet fritt skolevalg. Det positivt ladede begrepet har gjort det vanskelig for venstresida å endre på kriterier for inntak til videregående skole. Tilsvarende sliter høyresida med begrepet velferdsprofitør. I debatten om kraftledning gjennom Hardanger fikk motstanderne et skikkelig momentum da de døpte høyspentmastene for monstermaster.

LANDBRUKET STÅR midt i en evig kamp om å definere mat som sunn, miljøvennlig eller klimafiendtlig – eller ikke. For eksempel prøvde Økologisk Norge å definere 19 matvarer som inneholdt spor av plantevernmidler, som «Skitten nitten» i fjor. Det gjorde de for å framheve økologisk mat. Plantevernmidler og sprøytemidler er det samme, men betyr ikke nødvendigvis det samme likevel. Akkurat som mineralgjødsel er mer positivt ladet enn kunstgjødsel.

EN AV DE VIKTIGSTE kampene landbruket har stått i de siste årene, pågår fremdeles. Da Gunhild Stordalen lanserte EAT-Lancet-rapporten i 2019, ble det konkludert med at forbruket av rødt kjøtt og sukker, måtte halveres. 14 gram kjøtt om dagen per person var tålegrensa for kloden. Som erstatning skulle forbruket av nøtter, belgfrukter og grønnsaker dobles. For det norske landbruket var konsekvensene åpenbare: En dramatisk reduksjon i produksjonen og mye mer importert mat.

JEG MISTENKER at EAT håpet å skape en folkebevegelse for sin diett. De fikk en voldsom oppmerksomhet i starten, men ble raskt en elitebevegelse. EAT ble etter hvert mer enn lobbyorganisasjon, som jobbet for å påvirke politiske og økonomiske beslutningstakere. De har jobbet for å påvirke næringsmiddelindustri og dagligvarekjeder. De som bestemmer hva vi skal spise, og til hvilke priser. Men jeg har en følelse av at de er litt frustrerte, over hvor lang tid det tar å endre matvanene våre.

KANSKJE ER DET DERFOR Gunhild Stordalen har begynt å snakke med og om landbruk og bønder den siste tida. Nå er det lite global diett og 14 gram kjøtt om dagen å spore i retorikken hennes. Vi hører henne ikke snakke om kjøttlobbyen som en makt som må bekjempes. Nå er det full støtte til en inntekt å leve av for bøndene, som er melodien i budskapet.

OG DET ER JO GLEDELIG. Svært gledelig. Likevel blir jeg en smule forvirret og mistenksom. I en kronikk i Nationen har Ola Flaten og Odd Magne Harstad evaluert en diett som Stordalen lanserte i desember. Der viser de at også denne dietten vil rasere det norske landbruket. Stordalen innrømmer glatt at dietten ikke er særlig godt forankret i norske mattradisjoner eller norsk matproduksjon, men glatter over med at hun de siste månedene har lært mye, og ville komponert dietten annerledes i dag. Hun lover å stå på barrikadene for en skikkelig satsing på landbruket i Norge.

DETTE ER JO FANTASTISK. Hun kan komme langt med slik lære- og endringsvilje. Men jeg må innrømme at jeg fremdeles er litt skeptisk. Selv om Gunhild Stordalen har lært mye på kort tid, er jeg usikker på om jeg ønsker at landbruket skal la seg lede av henne. Hun er hjertelig velkommen på laget, men jeg lar foreløpig andre definere hva norsk landbruk skal være.

Neste artikkel

Dasslektyre