Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Stresstesten

I år kommer vi til å få stresstestet hva et robust landbruk er for noe, både i Norge og globalt.

Frøene som vi spiser når vi spiser ulike typer korn og proteinvekster er den originale hermetiserte maten.
Frøene som vi spiser når vi spiser ulike typer korn og proteinvekster er den originale hermetiserte maten.

Mitt stalltips er at det landbruket vi har, kommer til å vise seg ganske robust, og med det mener jeg at det kommer til å produseres omtrent like mye proteiner og karbohydrater i 2020 som i 2019, og årene før det igjen. Men jeg tror det blir litt lengre mellom jetsetterne som, basert på egne erfaringer øverst i salatdisken, mener at hele verden ikke bare kan, men også bør, legge om til deres siste trenddiett.

Grovt sett har vi i dag en matforsyning i verden, basert på grasarter. Enten i form av ulike grasarter, som foredles gjennom drøvtyggere til proteiner og karbohydrater vi kan nyttiggjøre oss. Eller ved at vi dyrker ulike foredlede grasarter, som hvete, bygg, havre, mais og ris, der vi spiser frøene eller, hvis kvaliteten er for dårlig, gir dem som fôr til ulike husdyr.

Og det er noen fundamentale årsaker til at det har blitt sånn. Grasarter har en helt utrolig årssikkerhet. Tørkesommeren 2018 «bare» halverte de gjennomsnittlige kornavlingene i Norge. I 2012 hadde de 100-årstørke i USA, og maisavlingene gikk ned med 25 prosent. Sammenliknet med frukt og grønt, er det ingenting.

Men det er mer. For å erklære det helt åpenbare, spiser vi frø når vi spiser korn. Frøene til våre matplanter er fra naturen sin side rigget for å overleve lenge i bakken, og er i alle praktiske henseender den originale, hermetiserte maten. Korn kan lagres praktisk talt til evig tid. Ikke bare holder de på næringsinnholdet, de kan også spire og lage mer mat og mer såfrø, etter mange tiår eller hundreår.

Annonse

Frøene kan enkelt og billig flyttes med elevatorer og skruer, og transporteres på hengere, lastebiler og skip. For bare noen titalls millioner kroner kan det bygges opp beredskapslagring av korn for en nasjon med fem millioner innbyggere. Noen som har hørt snakk om beredskapslagring av salat? Ikke det nei.

Korn er billig å anlegge, billig å passe på gjennom vekstsesongen og billig å høste. Hvis vi ser på NIBIOs «Håndbok for driftsplanlegging», blir grunnen til at matforsyninga er basert på korn og gras, og ikke grønsaker, veldig tydelig. De variable kostnadene for ett dekar korn i Norge ligger på i underkant av 500 kroner, for timotei rundt halvparten av det igjen. Potet ligger på tre ganger korn. Blomkål, selleri og brokkoli 14 ganger korn. Vinter­kål 22 ganger korn.

Det kan fint høstes flere tusen dekar på noen uker med en moderne skurtresker, selv på jorder med norsk arrondering. En skurtresker kan høste alle typer korn og alle typer proteinvekster. En potet­opptaker kan ta opp potet. En Torvald-robot for plukking av jordbær kan plukke jordbær. Alternativt kan billig arbeidskraft flys inn fra lavinntektsland, som har vært praksisen hittil i land som Norge, USA og Storbritannia. Men med koronastengte grenser blir det vanskelig.

Misforstå meg rett. Vi skal dyrke frukt og grønt. Og jeg tar av meg hatten for dyktige grønnsakprodusenter med nervene og kunnskapen til å drive med disse produksjonene. Og vi bør sikkert spise mer grønnsaker.

Men det finnes noen fundamentale årsaker til at vi mennesker i 10 000 år, på hvert vårt kontinent, på tvers av klimatiske forhold, jordtyper og arrondering, har valgt å avle fram grasarter til matplanter og holde oss med husdyr som kan spise gras, eller frøene som blir til overs etter at vi har blitt mette. Det er mulig at det blir litt færre ideologer i matfatet i månedene og årene som kommer. Litt færre folk med store vyer, lite bakkekontakt og totalitære planer, klekket ut i dekadent metthet på toppen av næringskjeden.

Neste artikkel

Fikk alternativ hjelp i lamminga